Rafting på Nilen

Ved byen Jinja ved Victoriasjøen er Nilens kilde. Her starter verdens lengste elv, og det er rart å tenke på at vannet som kommer herfra skal reise gjennom halve Afrika før det til slutt renner ut i Middelhavet. Vår tur var på beskjedne 31km, i gummibåt nedover stryk og over store flate partier. Mens vi padla i de rolige områdene kunne vi beundre utsikten fra båten, frodig vegetasjon og et yrende fugleliv langs begge sider. Elva kan brukes til så mangt av menneskelig aktivitet også: vasking av klær, bading og fisking. I disse dager har de også startet opp et omdiskutert damprosjekt, som er ment å øke Ugandas strømproduksjon betraktelig, men prisen for mennesker og dyr som lever ved og av elva er høy. Den største kuriositeten var nok vi, der vi padlet av gårde i gummibåter og satte utfor det ene stryket villere enn det andre. Det var rikelig med publikum langs elvekanten som jublet hver gang en båt gikk rundt og alle mzunguene falt i vannet. Alt i alt en fantastisk opplevelse som kan anbefales alle som liker kombinasjonen av naturopplevelse og adrenalin-kick. Så får jeg heller tåle noen dager med litt hyppige do-besøk, magen min var ikke helt fornøyd med at jeg slukte en del Nilen-vann!

Førsteinntrykk

Klokka er 7.30 og sola har så vidt stått opp. Enda har den ikke rukket å få ordentlig tak, så varmen slår ikke mot oss når vi kommer av flyet i Kampala for å fortelle oss at vi har landet i Afrika. Men det lukter Afrika! For oss som har besøkt kontinentet før gir denne karakteristiske lukten opplevelsen av gjenkjennelse, selv om Uganda er et nytt land for de fleste av oss. Snart blir vi møtt av en smilende og vennlig sjåfør som venter på oss for å kjøre oss til hostellet. Han har bare et lite spørsmål: Er det greit om vi venter på hun som skal komme med neste fly? Det er bare halvannen time til hun lander! tre timer etter har vi konkludert med at alt er som før: No hurry in Africa! Eller som Goedri på universitetet sier: Patience and sharing... Og vi prøver så godt vi kan å legge fra oss norsk effektivitet, individualisme og punktlighet, og finne den afrikanske pulsen.

Disse første dagene har mye handlet om å bli kjent med byen og universitetet. Praktiske ting som å kjøpe myggnetting, vaskebøtte og klessnor er nødvendig men tidkrevende i en fremmed by der alt fungerer anderledes enn hjemme, og det er butikker overalt, men lite logisk hva som selges hvor. De fleste småturer ender opp som ekspedisjoner, men vi finner fram og får det til, og mestringsfølelsen vokser! Nå kan jeg komme meg til sentrum med Matoto, og ikke minst hjem igjen, jeg vet hvor mye entaxitur skal koste og hvor nærmeste fruktbod er, har funnet ut at universitetsområdet egner seg godt for en joggetur om morgenen, og har fått meg ugandisk telefonnummer. Så livet her er ganske bra, sånn rent bortsett fra nettene. Malariatabletter og gangnaboer som smeller med dører, roper og spiller høy musikk bytter på å vekke meg. I natt er første gang på en uke med en hel natts søvn! Håper det varer!

Planen for de åtte ukene her virker veldig bra. Det er lagt mye vekt på turer og praktisk kunnskap, og de var veldig tydelige på at bøker kunne vi likegodt lese i Norge, her var vi for å erfare afrikansk hverdagsliv. Jeg kunne ikke blitt mer enig, og er veldig glad for å slippe å pugge teorier til eksamen i tillegg til alt det andre jeg gjerne vil få med meg når jeg først er her. Jeg tror disse ukene kommer til å gå i rasende fart, og det er bare å suge til seg mest mulig så lenge det varer. Under er noen bilder fra Kampala og fra den første ekskursjonen vår til en demonstrasjonsgård rett på utsiden av byen.