Noen glimt fra dagene i Dar es Salaam

Endelig på Haydom

Trsdag ettermiddag rullet landcruiseren inn på Haydom med meg og 15 andre ombord. Utrolig hvor mange det går an å få plass til. Det var godt å strekke på beina etter å ha sittet fastklemt i 7 timer. Men det var en fin tur: Veien var bedre enn jeg frykta, sjåføren kjørte bra, og ingen brake-downs underveis heller. Men dette er virkelig langt ute på landsbygda. Det var langt mellom husa, og enda lenger mellom bilene før vi plutselig kom inn til Haydom-landsby. Det er fortsatt flere geiter enn biler i veien, men her er det likevel et yrende liv. Landsbyen som har grodd opp rundt sykehuset består av 20 000 mennesker, og her er det både skoler, kirke og butikker, som riktignok ikke har det helt store utvalget, men det er jo strengt tatt ikke så mye man trenger her heller. Fasinerende at det går an å drive sykehus her ute, og minst like fasinerende at vi har både internett og mobiltelefondekkning. Jeg har hørt om Haydom omtrent så lenge jeg kan huske, så det er veldig rart å plutselig være her. For de som ikke har hørt så mye om Haydom anbefaler jeg hjemmesidene deres. Jeg ble iallefall veldig imponert over å lese om alt som foregår her.

Det har tatt noen dager å bli kjent her, og få kontakt med de jeg trenger å snakke med. Alle her er veldig hjelpsomme og hyggelige, men også fryktelig travle. Så jeg har vært litt frustrert over at jeg bare henger rundt her. Har blitt kjent med et par koselige misjonær-pensjonist-damer da! Og de har jo tid. Også snakker de en enkel swahili med norsk aksent som jeg forstår overraskende mye av, utrolig kult! I dag hadde jeg første besøket på barneskolen, ser fram til å komme tilbake og starte intervjuene på mandag. Da håper jeg at jeg har fått tak i en tolk også, ellers stopper det meste opp igjen...

Dar es Salaam: Venting og gode venner

Nå er jeg endelig i Tanzania. Etter at magetrøbbel satt sitt preg på de siste dagene i Kampala var det godt å komme seg av gårde. Jeg fløy fra Kampala, via Nairobi til Dar es Salaam 1. Oktober. Natur- og klimamessig er Uganda og denne delen av Tanzania svært ulike. Uganda har grønnkledde åser og klima omtrent som en god norsk sommer. Regntida hadde dessuten akkurat startet da vi reist derfra. Dar es Salaam derimot er en kystby med tropisk klima, med andre ord svært så varmt og fuktig. Områdene utenfor byen er tørre og er preget av store åpne sletter. På flyplassen ventet Muhaji på oss, glad for å kunne vise oss sin by. Muhaji studerer sammen med meg på Ås, og vi var på besøk hos familien hans og spiste middag første kvelden her. Alle vi fire som skal gjøre feltarbeidet vårt i Tanzania bor på Safari in. Helt ok rom midt i sentrum av byen, så det meste av det vi trenger finnes i gangavstand. Det tar litt tid å bli kjent i en ny by, men nå begynner det å komme seg. Har jo tross alt vært her i ei uke nå. Grunnen til at jeg er her er først og fremst å få papirene mine i orden slik at jeg kan få begynt arbeidet mitt. Etter to møter med COSTECH og litt byråkratiske frustrasjoner er research permiten min klar. Festo, broren til Dickson har vært veldig hjelpsom slik at jeg har funnet greit fram til kontoret, tolket litt for meg når jeg har trengt det, og ikke minst prutet taxier ned fra Mzungu- pris. Det er litt begrenset hvor mye arbeid jeg kan få startet opp herfra, før jeg kommer til Haydom. Så denne uka har vært en blanding av koselige familiebesøk, litt mindre koselige kontorbesøk, leting etter god internett forbindelse og et par fantastiske dager på stranda! Føler at jeg snart har slått i hjel nok tid i Dar og venter veldig på å komme meg videre. Nå har alle de andre Ås-studentene reist videre og jeg er foreløpig alene igjen i Dar. men i kveld kommer Christian (bror2) tilbake til Dar, og jeg gleder meg til å bruke morgendagen sammen med de to brødrene. Lørdag setter jeg kursen mot Arusha og på mandag er jeg forhåpentligvis på Haydom.

Noen små gleder og gruff til slutt: Jeg har endelig funnet en god bokhandel i Dar med masse skjønnlitteratur, også noen skrevet i og om Tanzania. Så gleder meg til å begynne å lese: The book of secrets av M.G. Vassanji. Gruff: Begynner og bli fryktelig lei Mzungu navnet og alle tilropa på gata. Nei, jeg får ikke lyst til å stoppe å være hyggelig, nei jeg får ikke lyst til å kjøpe noe, nei jeg får ikke lyst til å sette meg inn i taxien til sjåføren som roper høyest. Tvert i mot faktisk! Gleder meg til å komme til et mindre sted,der folk etterhvert kjenner meg igjen og jeg kan bli Inger Johanne igjen, eller Ingri eller Joanna, eller noe annet som likner på navnet mitt...

Bursdagsfeiring og litt til

De siste to ukene har det skjedd fryktelig mye, og jeg ser at bloggen ikke akkurat har blitt oppdatert i takt med det. Dere som er på facebook har jeg forhåpentligvis klart å holde litt mer informert. Dagens blogg blir derfor en liten oppsummering av litt av hvert, og så prøver jeg å legge inn litt flere bilder enn vanlig.
Tur til Murchinson Falls Nasjonal Park 4-5. September:
Murchinson Falls ligger nord-vest i Uganda, på grensa til Kongo. Som navnet tilsier er det en flott foss her. Når Nilens enorme vannmasser presses gjennom en 6m bred kløft blir trykket enormt, og effekten blir et spektakulært fossefall, der vannet i elva presses og kastes oppover i lufta før den renner rolig videre nordover igjen. Vi reiste inn til fossen nedenfra, men kunne ikke komme helt inntil fordi strømmen i vannet var så sterk. Båtturen tok omtrent to timer og på veien så vi mengdevis av flodhester og krokodiller. I tillegg var det et fantastisk fugleliv langs breddene.

Murchinson Falls er også en av Ugandas mest dyrerike nasjonalparker. Vi hadde tre flotte timer med safari, og fikk sett mange dyr. Opplevelsen var nok størst for de som ikke hadde vært på safari før. For min del blir det vanskelig å toppe safarien svoger og safariguide Dickson tok oss med på i Tanzania for tre år siden. Men vi fikk sett både løver og sjiraffer på nært hold denne gangen også. Og det er jo alltid gøy. Satt på taket på bilen en lang periode, og hadde flott utsikt utover parken i solnedgangen.





Feltarbeid i Bwaise
Uka etter var i sin helhet satt av til et feltarbeid i Bwaise, et slumområde i Kampala. Vi var på et første besøk der den andre uka av kurset, og har hele tida vært klar over at vi skulle tilbake for å gjøre en undersøkelse, skrive en rapport, og planlegge et gjennomførbart prosjekt. Vi har gjort tretti intervjuer på tre dager, møtt mange flotte mennesker, hørt mange ulike livshistorier og prøvd å sammenfatte alt dette i en rapport. Jeg har satt stor pris på å få mer feltarbeiderfaring, og i tillegg var jeg så heldig at tema for arbeidet vårt ligger tett opp til det jeg skal skrive masteroppgaven min om. Tror det er første gang det har vært mulig i regi UMB. Vi gjorde en undersøkelse om ungdom, utdannings- og jobbmuligheter, og planla et ungdomssenter med fokus på rådgiving og praktisk yrkesutdanning. Hensikten med senteret er å få ungdom bort fra destruktive aktiviteter som narkotika misbruk, prostitusjon og kriminalitet, og gi dem muligheten til å bruke ressursene sine på mer positive, gjerne inntektsgivende aktiviteter. Å gå tilbake til vanlig skolegang er dessverre ikke en mulighet for de fleste av dem. Det skal bli spennende å følge med videre, og se om det finnes en frivillig organisasjon som kan ta opp tråden der vi slapp den, og kanskje sette planene våre ut i livet.

Samme dag som vi avsluttet undersøkelsene våre eksploderte opprøret i Kampala, og et av kjerneområdene var Bwaise. Ikke så rart kanskje når så mange frustrerte ungdommer er samlet på et lite sted, og myndighetene stort sett later som om de ikke finnes. I Bwaise III er det en offentlig barneskole og ingen offentlige ungdomsskoler. Ved sist opptelling i 2002 hadde Bwaise III 3001 husstander, de fleste med minst 4 barn hver….



Kampala tilbake til normalen
Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle savne trafikken og menneskemengdene i gatene i Kampala. Stort sett synes jeg det har vært kjempeslitsomt. Men etter noen dager med folketomme gater og stengte butikker var det en lettelse å se livet vende tilbake til normalen. Vi har benyttet oss av det til fulle, og prøvd å få mest mulig ut av byens muligheter disse siste to ukene av oppholdet her. Jeg har spist på gode restauranter, handlet på markeder, kjøpt stoff og fått sydd meg kjole, sett på tradisjonelt musikk- og danseshow, besøkt ei øy for rehabilitering av sjimpanser i Victoriasjøen og spist byens beste sjokoladekake! Bursdagen min ble feiret med brask og bram en dag på forskudd fordi vi skulle reise til Ssese Islands på selve dagen min. Vi startet med middag på en fantastisk indisk restaurant, fortsatte med konsert med et lokalt band på utestedet Iguana før vi danset oss videre gjennom natta. Det ble bursdagssang hele fire ganger i løpet av denne kvelden og neste dag. For bursdagsfeiringa fortsatte jo så klart dagen etter, selv om det var en ganske trøtt gjeng som satt på båten til Ssese. Improvisert bursdagskake med kjeks og sjokolade smakte kjempegodt, og stjernehimmelen over stranda var nydelig.

Urolige dager i Kampala

På torsdag ble vi tidlig ferdig på skolen og gledet oss til å kunne bruke ettermiddagen på kafé Papp, en internett-kafé der vi kan bruke egen pc, og hastigheten på oppkoblingen er nesten som hjemme. Vi var fire jenter som ruslet bort i det krysset vi pleier å ta Matatu (minibuss) fra når vi skal til sentrum. Det står alltid en eller flere Matatuer klare i dette krysset og venter på passasjerer, men ikke denne dagen. Etter en liten stund kom det en mann bort til oss som snakket svært lite engelsk. Han sa:” Stay here, don’t go, clear?” Vi syntes i grunnen han var litt rar, og lurte litt på hvorfor han ville at vi skulle bli stående. Etter en stund begynte vi å reagere på at trafikken bare gikk en vei, bort fra sentrum, og heldigvis møtte vi en annen mann som kunne gi oss en mer detaljert forklaring på hvorfor vi ikke burde dra av gårde: Det hadde startet opptøyer i sentrum, og de spredde seg raskt i vår retning. Et halvt minutt etterpå var bevæpnet politi på plass, og vi skjønte at vi burde komme oss hjemover. Fortsatt hadde vi ikke helt forstått alvoret i situasjonen, så vi stoppet på en veldig lokal bar, rett ved hostellet vårt, satt oss ned og tok en øl. Plutselig hørte vi skudd rett i nærheten, og folk kom løpende nedover veien og inn i butikkene. Baren vi satt utenfor er egentlig en container, så vi sprang inn i den og eieren lukket døra. Heldigvis viste det seg at skuddene kom lenger borte fra enn vi først trodde, men vi ble fort enige om å komme oss hjem, og startet ringerunden slik at alle medstudentene våre skulle få beskjed om hva som foregikk.

Uganda er tradisjonelt delt inn i flere kongedømmer, der Baganda er det mest dominerende, og omfatter blant annet Kampala. I en situasjon der misnøyen med nasjonale styresmakter vokser, vokser også lojaliteten til tradisjonelle ledere, selv om disse egentlig ikke har noen politisk makt. Baganda kongen hadde annonsert en reise til ytterkanten av kongedømmet sitt. Der bor det mange som føler større tilhørighet til et annet kongedømme, så den Bagandiske kongen fikk beskjed om at han ikke var velkommen. I Kampala bor det mennesker fra alle etniske grupperinger, og på torsdag gikk både motstandere og tilhengere av den Bagandiske kongen ut i gatene for å vise hva de mente. Dessverre har de valgt å uttrykke meningene sine gjennom vold og ødeleggelser, og politi og militæret har gått inn bevæpnet med tåregass, køller og automatvåpen for å stoppe dem. Så langt vi vet, er det 12 mennesker drept og mange skadet i opptøyene. I tillegg har mange fått ødelagt butikkene taxiene og bodene sine. Det skumleste var at alt skjedde så fort, og på et tidspunkt da veldig mange sivile, som egentlig ikke hadde noe med opprøret å gjøre, var ute i byen. Fredag og lørdag var byen helt død. I de normalt overfylte gatene var det svært få biler, motorsykler og mennesker og de fleste butikkene var stengt. På vei hjem med bussen fra Entebbe på fredag kjørte vi gjennom tomme gater med rester fra rykende bål i veikryssene. Stemningen var spent, og det var liten tvil om at det eneste fornuftige var å holde seg inne på Hostellet den kvelden. Det store spørsmålet var derimot hvor lenge dette kom til å vare, og hvor lenge vi måtte regne med å holde oss innendørs. Lørdag morgen var det relativt rolig, og kongen hadde bestemt seg for å utsette reisen sin. Noen av oss benyttet sjansen til å sette kursen for et hotell med basseng, og planla å tilbringe dagen der. Det var en merkelig følelse å ligge ved en bassengkant og kose seg, mens skuddene smalt i gatene på utsiden, og jeg sendte noen tanker til de som ikke hadde muligheten til å lukke seg inne bak trygge murvegger. Et kraftig regnskyll var det som skulle til for å kjøle ned folkemengdene, så lørdag kveld var det rolig i gatene igjen. I dag søndag virker det som om byen begynner å vende tilbake til normalen. Jeg startet dagen i kirken på universitetsområdet. Det var godt å kunne være med å be for enhet og fred blant ugandere.

Noen flere bilder fra turen til Mbale og Mt Elgon

1. Hytta vår i Mt Elgon National Park














2. Utsiden av grotta med flere tusen flaggermus, og kanskje en leopard? Vi hadde med væpna vakt fordi man aldri kunne være helt sikker.....Men så dessvere(?) ingen leopard, bare en hel haug flaggermus....














3. Innsiden av hulen.


4. Tusenvis av øyne....

Mbale

Etter å ha tilbrakt tre uker i travle, støyete og støvete Kampala gledet jeg meg til ei uke på landsbygda. Det vil si, Mbale er Ugandas tredje største by, men vi skulle tilbringe mesteparten av tida i landsbyene omkring. Dette har også vært min første uke med feltarbeid, og det var jo spennende i seg selv. Det er tross alt ikke mer enn en måned til jeg er overlatt til meg selv, for å gjøre undersøkelser til oppgaven min. Vi bodde og spiste på internatet til the School of Hygiene. Ironisk nok kunne hele skolen trengt både en grundig vask og noen strøk med malingskosten. For ikke å snakke om at vi manglet vann deler av tida!

Uganda er et frodig og vakkert land. Små gårdsbruk er spredd utover grønne åskammer, og de små stiene og veiene som slynger seg oppover liene er dekket med rødbrun jord. Hver eneste mulige dyrkbare flekk er brukt. På et lite jordstykke kan du finne både bananplanter, bønner, kaffe, kassava, kål, jordnøtter, mango, pasjonsfrukt og tomater i skjønn forening. Ulempen med å dyrke opp absolutt all jord er selvfølgelig at det er lite skog igjen. For miljøstudenter betyr dette tap av biologisk mangfold, og færre skogområder som absorberer CO2, og for småbøndene betyr det vanskeligheter med å få tak i brensel, og problemer med jorderosjon. Alle virker enige om at flere trær er en god ide, men hvor skal de plantes når hver familie stort sett har en så liten åkerlapp at de selv i gode år ikke har mer enn akkurat nok til å fø alle som bor på gården? I landsbyene vi besøkte hadde de løst dette med å plante noen raskt voksende eukalyptustrær innimellom alt det andre som ble dyrket. På gårdstunene vandrer kuer og geiter rundt, og noe annet en svært frittgående høns finnes ikke.

Jeg har møtt så utrolig mange varme, smilende og imøtekommende mennesker og hørt på så mange drømmer og planer for framtida. Det er godt å se og høre at håpet er tilbake i et land som har vært herjet av borgerkrig i så mange år. Men jeg har også fått skildret en tøff hverdag der chicken poxs ikke bare er en barnesykdom, men en sykdom som tar livet av alle de fem hønsene familien eide, tørke i fjordårets sesong gjør at det er færre penger å kjøpe såkorn for i år, og dermed tilsvarende mindre avling og der skoleklasser på 100 elever per lærer i barneskolen ikke er uvanlig. Jeg har lært mye denne uka som jeg aldri kunne ha lest i en bok. Noe kunnskap må luktes, høres, sees og føles langt inn i hjertet.

Landsbyene vi besøkte ligger rett ved nasjonalparken Mt Elgon. Noen av oss bestemte oss for å bli igjen i Mbale-området for å gå noen turer. Vi fikk leid ei hytte som minnet om ei norsk tømmerkoie, og nattetemperaturene nærmet seg vel det dere har hjemme nå, og skogstur føler jeg meg jo også hjemme med. Men det er klart det blir litt annerledes å være i tropisk skog på 2500 høydemeter. Gøy å se enda en annerledes type landskap her, og veldig godt med en skikkelig tur, etter veldig mange stillesittende dager de andre ukene. Søndag morgen avsluttet vi turen med å gå fra hytta gjennom landsbyer og over jorder fram til hovedveien til Mbale. Vi var dagens attraksjon blant små og store som akkurat hadde startet morgenstellet. ”Mzungu, how are you?” og ”bye” tror jeg må være noe av de første ungene her lærer å si!

Bildene under sier forhåpentlig litt om hvor vakkert det er her, men det er ikke lett å fange alle inntrykkene med kameralinsa. Kampala møtte oss med øsende regn og trafikk-kaos søndag ettermiddag, og på hostellet vårt hadde resten av de ugandiske studentene akkurat flyttet inn, og musikk og rop fylte gangene igjen. Likevel var det godt å komme hit igjen også. Begynner jo å kjenne denne byen nå, og å komme tilbake til rommet mitt på Grand Hostel føles på et vis som å komme hjem.