Regn er fint vær og ellers hamna shida!

I går regnet det i strie strømmer, og i følge værmeldinga skal det regne betydelige mengder i helga også. Men helt som regnværsdager hjemme er det ikke, for innimellom kommer sola fram noen timer og da er det jo varmt nok til å sitte ute i singlet og shorts igjen. Og jeg gleder meg med mennesker, planter og dyr over hver eneste livgivende dråpe som kommer. For her er det tørt nå. Den siste store regntida var for kort, og nå er vi helt i slutten av tørketida, rett før den lille regntida begynner. Slettene er brunsvidde, alt løv har falt av trærne og det er helt utrolig at kuer og geiter finner noe å spise. Geitene på Haydom har tatt fatt på blomsterbedene, noe som er fullt forstålig siden de faktisk er grønne fordi de blir vannet, men kanskje ikke så populært blant personalet som strever for å holde det pent her for gjestene. Så regndråper som trommer på taket er godt nytt, og gresset begynner og bli grønt igjen bare kort tid etter. Når en lever på et eksistensminimum er det ikke så mye som skal til før forbedringen blir enorm, verken for mennesker eller dyr.

Hamna shida (ikke noe problem), det blir helt sikkert bedre i morgen! Livsinnstillingen til folk her imponerer meg, de er utrolig optimistiske, selv om de vel ikke akkurat har noe særlig grunn til å være det. Av og til er det nesten så en stakkars nordmann kan bli litt irritert, for det er jo så urealistisk! Men det er samtidig en fantastisk måte å takle livet på, det er ikke snakk om å gi opp! To eksempler fra intervjuene vi har gjort her: Det er et faktum at bare 5% av alle som fullfører primary school fortsetter til secondary school. Men da jeg stilte spørsmålet til 7.klasse om hva de skulle gjøre neste år, svarte alle som en at de skulle begynne på secondary. Ei som forsker på ernæring hos mødre, og konsekvensene for spedbarns helse, hadde samme erfaring da hun spurte om hvor mange måltider mødrene spiste i løpet av den dag. De aller fleste svarte tre (som er mye her), og siden hun syntes det var litt rart fulgte hun opp med å spørre om hvor mange ganger de hadde spist i dag. Da svarte de fleste: en gang, men i morgen…

Etter sol kommer regn, og i morgen er det atter en ny dag. Så når dagene mine er litt tunge, arbeidet mitt går litt i bølgedaler, og jeg lurer på hvordan i all verden jeg skal komme videre, eller om jeg i det hele tatt kommer i mål med det jeg skal, så rusler jeg en tur i landsbyen, tar inn over meg livsvilkårene der og prøver å la meg smitte av litt tanzaniansk livsglede og optimisme.

Hamna shida, la det regne i strie strømmer!

Bilder fra Haydom

Regnbuen var utrolig klar i fargene og omkranset hele sykehuset. Jeg ble stående og beundre den lenge, bildet viser dessverre bare litt av den.

På tur rundt Haydomfjellet. En fin gåtur på i underkant av 1,5time, eller en joggetur på 45-50 minutter. Godt å bruke kroppen litt etter å ha brukt hodet hele dagen.

Utsikt mot mt. Hanang

Både nordmenn og afrikanere tar gjerne beina fatt, men mens nordmenn gjerne går tur, er føttene afrikanernes viktigste transportmiddel!

To flotte damer på utsiden av kirken.

Auksjon etter gudstjenesten på søndag. Her har det kommet inn noen egg, ei geit og noen kangaer i kollekt. Engasjementet er stort når de auksjoneres ut på kirkebakken etterpå!

Gjestehuset på Haydom, og en av mange geiter!

Geiter er ålreite dyr og krever ikke mye hverken av mat eller drikke. Spiser igrunnen det meste, og finner seg igrunnen til rette både i byen og på landet. I bakgrunnen her er utsikten fra Haydom over slettelandskapet rundt. Selv om det ser helt flatt ut er vi faktisk 1800moh, og det merkes godt på pusten på joggeturer og fotballkamper.

Marked en gang i måneden, litt utenfor Haydom. Det samler folk fra hele området til salg, kjøp, god mat og drikke og utveksling av nyheter og sladder siden sist! Morsomt å ha vært med på, selv om vi kanskje var mest tilskuere. Fikk kjøpt noen fine kangaer og masaitepper da.



Denne jenta holdt godt fast i meg hele dagen. Det viste seg i ettertid at moren hennes lå på sykehuset, og hun brukte nok mitt selskap til å få et lite avbrekk i en ellers trist hverdag. Hun snakket ikke et ord engelsk, så swahilien min ble utfordret til det ytterste! Kunne jo ikke gå rundt å leie på ei jente i mange timer uten å si noenting!

Mt. Hanang og skolebesøk

Nå er det nesten to uker siden jeg kom til Haydom, og kanskje er det på tide med en liten oppdatering. Jeg har brukt mye tid disse ukene på å bli kjent og finne ut av hva og hvordan, det er ikke så lett å dele ufordøyde inntrykk på bloggen, og kanskej er det ikke så lurt heller;) I dag er det søndag og hviledag i ordets rette forstand. Jeg har en travel uke bak meg med masse intervjuer med skoleelever og kroppen min kjenner at jeg klatret 14oo høydemeter i går for å nå toppen av Mt. Hanang!

Jeg fikk med andre ord tak i tolk på mandag, og etter litt innkjøringsproblemer fungerer det helt greit. Det er ikke alt som blir oversatt hverken av spørsmål eller svar, men forhåpentligvis nok til at jeg kan bruke det i oppgava mi. Jeg er også veldig glad for at jeg bestemte meg for å bruke båndopptaker, for det gjør jo at jeg kan la noen andre, som er litt mer flytende i engelsk enn tolken min, og litt mer flytende i swahili enn meg, høre på intervjuene mine og dobbeltsjekke innholdet. Jeg har sålangt intervjuet 25 6.klassinger i alderen 11-21 år! 6. klasse består av ca 90 elever, som undervises av en lærer og er i et klasserom fordi skolen ikke har rom nok til å dele gruppa. Litt andre forhold enn jeg er vant til kan du si! Likevel føler jeg meg lett hjemme når jeg kommer inn i et klasserom, og ikke minst hos 6.klasse. Både lærere og elever har tatt veldig godt i mot meg, og hjulpet meg så godt de kan med det jeg skal gjøre. Tror de synes undersøkelsene mine er både veldig spennende og veldig rare, og lærerene er veldig nysgjerrige på hva elevene deres forteller, hehe.


I går var jeg på toppen av Mt Hanang, som er Tanzanias 4. høyeste fjell, 3450 m.o.h. Det er det høyeste fjellet jeg har vært på toppen av, og høyt nok til at man merker at lufta ble tynnere og at det var tyngre å puste. Det var dessverre mye tåke på toppen og ingen utsikt, men skydekket lettet litt lenger nede, slik at vi både kunne se fjellet vi hadde vært på og litt utsikt over slettelandet rundt fjellet. Turen opp var likevel flott og det føltes veldig godt å være ute på tur igjen. Det var en ganske tøff stigning, 14oo høydemeter på 4,5 timer merkes, og turen nedover var nesten like slitsom fordi det var så bratt og så mye grus og løse steiner. Så da vi sto på bunnen og kikket opp var vi nokså stolte av oss selv!



Så til alle dere som jeg vanligvis har kontakt med på facebook. Den siden er nå dessverre stengt herfra for å begrense trafikken på internett. Jeg forstår forsåvidt tankegangen, for de har jo først og fremst internett her for å bruke det i jobb på sykehuset, og alt går fryktelig treigt her de dagene mange er logget på, men kjedelig likevel, mister en sosial møteplass! Tusen takk for mail og kommentarer på blogg og facebook:) Det varmer å vite at dere ikke har glemt meg helt:) Og jeg synes det er kjempekoselig å lese om helt hverdagslige ting som foregår i Norge, så ikke vær redd for at dere kjeder meg med småting!

Noen glimt fra dagene i Dar es Salaam

Endelig på Haydom

Trsdag ettermiddag rullet landcruiseren inn på Haydom med meg og 15 andre ombord. Utrolig hvor mange det går an å få plass til. Det var godt å strekke på beina etter å ha sittet fastklemt i 7 timer. Men det var en fin tur: Veien var bedre enn jeg frykta, sjåføren kjørte bra, og ingen brake-downs underveis heller. Men dette er virkelig langt ute på landsbygda. Det var langt mellom husa, og enda lenger mellom bilene før vi plutselig kom inn til Haydom-landsby. Det er fortsatt flere geiter enn biler i veien, men her er det likevel et yrende liv. Landsbyen som har grodd opp rundt sykehuset består av 20 000 mennesker, og her er det både skoler, kirke og butikker, som riktignok ikke har det helt store utvalget, men det er jo strengt tatt ikke så mye man trenger her heller. Fasinerende at det går an å drive sykehus her ute, og minst like fasinerende at vi har både internett og mobiltelefondekkning. Jeg har hørt om Haydom omtrent så lenge jeg kan huske, så det er veldig rart å plutselig være her. For de som ikke har hørt så mye om Haydom anbefaler jeg hjemmesidene deres. Jeg ble iallefall veldig imponert over å lese om alt som foregår her.

Det har tatt noen dager å bli kjent her, og få kontakt med de jeg trenger å snakke med. Alle her er veldig hjelpsomme og hyggelige, men også fryktelig travle. Så jeg har vært litt frustrert over at jeg bare henger rundt her. Har blitt kjent med et par koselige misjonær-pensjonist-damer da! Og de har jo tid. Også snakker de en enkel swahili med norsk aksent som jeg forstår overraskende mye av, utrolig kult! I dag hadde jeg første besøket på barneskolen, ser fram til å komme tilbake og starte intervjuene på mandag. Da håper jeg at jeg har fått tak i en tolk også, ellers stopper det meste opp igjen...

Dar es Salaam: Venting og gode venner

Nå er jeg endelig i Tanzania. Etter at magetrøbbel satt sitt preg på de siste dagene i Kampala var det godt å komme seg av gårde. Jeg fløy fra Kampala, via Nairobi til Dar es Salaam 1. Oktober. Natur- og klimamessig er Uganda og denne delen av Tanzania svært ulike. Uganda har grønnkledde åser og klima omtrent som en god norsk sommer. Regntida hadde dessuten akkurat startet da vi reist derfra. Dar es Salaam derimot er en kystby med tropisk klima, med andre ord svært så varmt og fuktig. Områdene utenfor byen er tørre og er preget av store åpne sletter. På flyplassen ventet Muhaji på oss, glad for å kunne vise oss sin by. Muhaji studerer sammen med meg på Ås, og vi var på besøk hos familien hans og spiste middag første kvelden her. Alle vi fire som skal gjøre feltarbeidet vårt i Tanzania bor på Safari in. Helt ok rom midt i sentrum av byen, så det meste av det vi trenger finnes i gangavstand. Det tar litt tid å bli kjent i en ny by, men nå begynner det å komme seg. Har jo tross alt vært her i ei uke nå. Grunnen til at jeg er her er først og fremst å få papirene mine i orden slik at jeg kan få begynt arbeidet mitt. Etter to møter med COSTECH og litt byråkratiske frustrasjoner er research permiten min klar. Festo, broren til Dickson har vært veldig hjelpsom slik at jeg har funnet greit fram til kontoret, tolket litt for meg når jeg har trengt det, og ikke minst prutet taxier ned fra Mzungu- pris. Det er litt begrenset hvor mye arbeid jeg kan få startet opp herfra, før jeg kommer til Haydom. Så denne uka har vært en blanding av koselige familiebesøk, litt mindre koselige kontorbesøk, leting etter god internett forbindelse og et par fantastiske dager på stranda! Føler at jeg snart har slått i hjel nok tid i Dar og venter veldig på å komme meg videre. Nå har alle de andre Ås-studentene reist videre og jeg er foreløpig alene igjen i Dar. men i kveld kommer Christian (bror2) tilbake til Dar, og jeg gleder meg til å bruke morgendagen sammen med de to brødrene. Lørdag setter jeg kursen mot Arusha og på mandag er jeg forhåpentligvis på Haydom.

Noen små gleder og gruff til slutt: Jeg har endelig funnet en god bokhandel i Dar med masse skjønnlitteratur, også noen skrevet i og om Tanzania. Så gleder meg til å begynne å lese: The book of secrets av M.G. Vassanji. Gruff: Begynner og bli fryktelig lei Mzungu navnet og alle tilropa på gata. Nei, jeg får ikke lyst til å stoppe å være hyggelig, nei jeg får ikke lyst til å kjøpe noe, nei jeg får ikke lyst til å sette meg inn i taxien til sjåføren som roper høyest. Tvert i mot faktisk! Gleder meg til å komme til et mindre sted,der folk etterhvert kjenner meg igjen og jeg kan bli Inger Johanne igjen, eller Ingri eller Joanna, eller noe annet som likner på navnet mitt...

Bursdagsfeiring og litt til

De siste to ukene har det skjedd fryktelig mye, og jeg ser at bloggen ikke akkurat har blitt oppdatert i takt med det. Dere som er på facebook har jeg forhåpentligvis klart å holde litt mer informert. Dagens blogg blir derfor en liten oppsummering av litt av hvert, og så prøver jeg å legge inn litt flere bilder enn vanlig.
Tur til Murchinson Falls Nasjonal Park 4-5. September:
Murchinson Falls ligger nord-vest i Uganda, på grensa til Kongo. Som navnet tilsier er det en flott foss her. Når Nilens enorme vannmasser presses gjennom en 6m bred kløft blir trykket enormt, og effekten blir et spektakulært fossefall, der vannet i elva presses og kastes oppover i lufta før den renner rolig videre nordover igjen. Vi reiste inn til fossen nedenfra, men kunne ikke komme helt inntil fordi strømmen i vannet var så sterk. Båtturen tok omtrent to timer og på veien så vi mengdevis av flodhester og krokodiller. I tillegg var det et fantastisk fugleliv langs breddene.

Murchinson Falls er også en av Ugandas mest dyrerike nasjonalparker. Vi hadde tre flotte timer med safari, og fikk sett mange dyr. Opplevelsen var nok størst for de som ikke hadde vært på safari før. For min del blir det vanskelig å toppe safarien svoger og safariguide Dickson tok oss med på i Tanzania for tre år siden. Men vi fikk sett både løver og sjiraffer på nært hold denne gangen også. Og det er jo alltid gøy. Satt på taket på bilen en lang periode, og hadde flott utsikt utover parken i solnedgangen.





Feltarbeid i Bwaise
Uka etter var i sin helhet satt av til et feltarbeid i Bwaise, et slumområde i Kampala. Vi var på et første besøk der den andre uka av kurset, og har hele tida vært klar over at vi skulle tilbake for å gjøre en undersøkelse, skrive en rapport, og planlegge et gjennomførbart prosjekt. Vi har gjort tretti intervjuer på tre dager, møtt mange flotte mennesker, hørt mange ulike livshistorier og prøvd å sammenfatte alt dette i en rapport. Jeg har satt stor pris på å få mer feltarbeiderfaring, og i tillegg var jeg så heldig at tema for arbeidet vårt ligger tett opp til det jeg skal skrive masteroppgaven min om. Tror det er første gang det har vært mulig i regi UMB. Vi gjorde en undersøkelse om ungdom, utdannings- og jobbmuligheter, og planla et ungdomssenter med fokus på rådgiving og praktisk yrkesutdanning. Hensikten med senteret er å få ungdom bort fra destruktive aktiviteter som narkotika misbruk, prostitusjon og kriminalitet, og gi dem muligheten til å bruke ressursene sine på mer positive, gjerne inntektsgivende aktiviteter. Å gå tilbake til vanlig skolegang er dessverre ikke en mulighet for de fleste av dem. Det skal bli spennende å følge med videre, og se om det finnes en frivillig organisasjon som kan ta opp tråden der vi slapp den, og kanskje sette planene våre ut i livet.

Samme dag som vi avsluttet undersøkelsene våre eksploderte opprøret i Kampala, og et av kjerneområdene var Bwaise. Ikke så rart kanskje når så mange frustrerte ungdommer er samlet på et lite sted, og myndighetene stort sett later som om de ikke finnes. I Bwaise III er det en offentlig barneskole og ingen offentlige ungdomsskoler. Ved sist opptelling i 2002 hadde Bwaise III 3001 husstander, de fleste med minst 4 barn hver….



Kampala tilbake til normalen
Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle savne trafikken og menneskemengdene i gatene i Kampala. Stort sett synes jeg det har vært kjempeslitsomt. Men etter noen dager med folketomme gater og stengte butikker var det en lettelse å se livet vende tilbake til normalen. Vi har benyttet oss av det til fulle, og prøvd å få mest mulig ut av byens muligheter disse siste to ukene av oppholdet her. Jeg har spist på gode restauranter, handlet på markeder, kjøpt stoff og fått sydd meg kjole, sett på tradisjonelt musikk- og danseshow, besøkt ei øy for rehabilitering av sjimpanser i Victoriasjøen og spist byens beste sjokoladekake! Bursdagen min ble feiret med brask og bram en dag på forskudd fordi vi skulle reise til Ssese Islands på selve dagen min. Vi startet med middag på en fantastisk indisk restaurant, fortsatte med konsert med et lokalt band på utestedet Iguana før vi danset oss videre gjennom natta. Det ble bursdagssang hele fire ganger i løpet av denne kvelden og neste dag. For bursdagsfeiringa fortsatte jo så klart dagen etter, selv om det var en ganske trøtt gjeng som satt på båten til Ssese. Improvisert bursdagskake med kjeks og sjokolade smakte kjempegodt, og stjernehimmelen over stranda var nydelig.