Noen juletanker

I dag er det nyttårsaften og jeg er tilbake i Norge. Reiste fra 35 pluss grader i Dar es Salaam til 15 minus på Gardemoen: Sjokk! På flyplassen sto hele familien og ventet på meg og det var fantastisk koselig å se dem igjen. Samtidig savner jeg mange jeg har reist fra og som har gjort disse månedene i Tanzania til en helt spesiell erfaring. Ikke minst var det spesielt for meg å feire jul langt hjemmefra for første gang, og i fullstendig annerledes omgivelser.

20 desember satt jeg meg på bussen i Arusha for å reise de tolv timene det tar å kjøre til Dodoma. Egentlig burde det ta halvparten av tida, men veien er så dårlig at bussen ikke kan kjøre der, og bussruta går derfor om Dar es Salaam. Det er en 6 timers omvei, men pytt, pytt.

Jeg var heldig å få bo ei uke hos Moses sin familie og feire jul sammen med dem. Jeg var glad vi kom litt før jul sånn at jeg fikk med meg noen hverdager også. Jeg følte meg veldig velkommen og inkludert på tross av noen språkbarierer. Swahilien min er fortsatt svært begrenset og spesielt mamma i familien snakket veldig lite engelsk. Jeg kom til et knusktørt landskap og sikkert 40 varmegrader. Det skulle vært regntid, men foreløpig hadde det kommet veldig lite og åkrene som skulle vært fulle av maisplanter var fortsatt bare. Så da jeg våknet natt til første juledag av regnet som trommet på bølgeblikktaket så tenkte jeg: heldigvis dette var den beste julegava befolkninga her kunne få. Det var bare det at regnet stoppa ikke igjen. Det fortsatte å øse ned i mange timer. Tilslutt var gårdsplassen forvandlet til et gjørmehull og veiene uframkommelige, så å gå en halv time til kirken var dessverre uaktuelt. Det fortsatte å regne mye de neste dagene også, men heldigvis ikke i like store mengder. La oss håpe at det betyr at sesongens maisavling er redda.

Det ble en enkel jul sammenliknet med den vi feirer hjemme, og en veldig anderledes jul. Men en ting har vi felles. Julemiddagen er årets beste og viktigste måltid. Vi spiste riktignok ris, bananer, tomater og en liten kjøttbit istedenfor ribbe, poteter og surkål, men måltidet var definitivt dagens høydepunkt. Ingen julegaver ble pakket inn, men mat ble delt med naboer. Jeg tror kanskje at det sterkeste julebudskapet jeg sitter igjen med er viljen til å dele uansett hvor lite de har selv, og takknemligheten for det lille de faktisk har. Kanskje noe vi har mista vi som tar nok mat, drikke og tak over hodet som en selvfølge?

Det slo meg at hvis Jesus hadde blitt født i dag, hadde han kanskje valgt en liten afrikansk landsby, ei hytte av kumøkk og strå og delt hus med mor, far, åtte unger en bestmor, noen geiter og høner. Guds absolutte solidaritet med menneskeheten er julas store budskap. Han ble en fattig liten gutt for at ingen skal behøve å føle seg for liten eller uverdig til å ta i mot hans kjærlighet.

Å komme tilbake til Norge er et sjokk. Jeg har tatt med meg en liten bit av Afrika, trygt plassert i hjertet mitt. Jeg håper jeg skal klare å leve med en bevisthet om en litt større verden en den norske virkeligheten og la meg inspirere av afrikansk gjestfrihet og evne til å dele. Innta min plass i det store verdensvide fellesskapet av mennesker skapt og elsket av en himmelsk Far.
Godt nytt år. La oss gå sammen om å gjøre 2010 til et godt år for hverandre!

Siste uker på Haydom og ei ferieuke på Zanzibar.

Jeg fant plutselig ut at det var fryktelig lenge sida jeg oppdaterte bloggen. Så her kommer en liten oppdatering og noen bilder. I går var det andre søndag i advent, men i motsetning til hjemme er det ikke mye her som viser at jula nærmer seg. Egentlig godt å slippe førjuls-stresset, men savner jo de koselige tingene litt: Julebakst, stjerner i vinduene, adventsstaker med lilla lys og julegløgg på personalrommet på skolen. Det eneste stedet med litt juleting her er Shopright, men de har til gjengjeld mer enn nok av glitter og stas. Forrige søndag satt jeg på en uterestaurant i Dar es Salaam, det var fryktelig varmt, selv om jeg hadde funnet meg et bord i skyggen. Det gikk plutselig opp for meg at det nærmet seg jul da CD-selgeren på gata utenfor begynte å spille julesanger og da spesielt I’m dreaming of a white Christmas… Litt absurd, og veldig langt unna å skape julestemning for meg.

Jeg har med andre ord reist fra Haydom. Intervjuer og observasjoner der er avslutta, og det som er igjen av feltarbeidet mitt kan jeg like gjerne gjøre fra Arusha, så de siste ukene kommer jeg til å ha base der. Det er med blanda følelser jeg reiste fra Haydom. Det føles godt å være ferdig med intervjuene, samtidig litt trist å reise fra en masse flotte mennesker som jeg har fått bli kjent med, og som har delt av erfaringer, meninger, hjemmebakt brød og norsk melkesjokolade! Haydom er på mange måter et enestående sted, og jeg er veldig takknemmelig for å ha fått gjøre feltarbeidet mitt der.

Kan kanskje ikke kalle det våronn, men nå skal det plantes og sås iallefall.På utsida av porten til sykehuset.
Små butikker rett utenfor porten til sykehuset.
Nå begynner det å bli grønt og fint!

Noen av ungene som gladlig blir med et stykke på veien når vi går tur.

Veien mellom Haydom og Mbulu!

Jeg reiste som vanlig med Landcruiser-bussen fra Haydom til Arusha. Nå i regntida er den eneste forsvarlige måten å komme seg rundt på å kjøre en god bil med en god sjåfør. Bildene viser noen eksempler på hvordan veien kan se ut. Fra Arusha fløy jeg til Zanzibar, til noen dagers velfortjent ferie. Jeg hadde gledet meg til å bare være turist, og ikke tenke på så mye annet, men det var lettere sagt enn gjort. Jeg har kost meg med hvite strender og turkist hav, men synes det var vanskelig å gli inn i turistrolla. Zanzibar er et vakkert sted, og vel verdt et besøk, la oss bare håpe at ikke turismen tar helt overhånd, men at stedet får beholde sin sjarm.

Regn er fint vær og ellers hamna shida!

I går regnet det i strie strømmer, og i følge værmeldinga skal det regne betydelige mengder i helga også. Men helt som regnværsdager hjemme er det ikke, for innimellom kommer sola fram noen timer og da er det jo varmt nok til å sitte ute i singlet og shorts igjen. Og jeg gleder meg med mennesker, planter og dyr over hver eneste livgivende dråpe som kommer. For her er det tørt nå. Den siste store regntida var for kort, og nå er vi helt i slutten av tørketida, rett før den lille regntida begynner. Slettene er brunsvidde, alt løv har falt av trærne og det er helt utrolig at kuer og geiter finner noe å spise. Geitene på Haydom har tatt fatt på blomsterbedene, noe som er fullt forstålig siden de faktisk er grønne fordi de blir vannet, men kanskje ikke så populært blant personalet som strever for å holde det pent her for gjestene. Så regndråper som trommer på taket er godt nytt, og gresset begynner og bli grønt igjen bare kort tid etter. Når en lever på et eksistensminimum er det ikke så mye som skal til før forbedringen blir enorm, verken for mennesker eller dyr.

Hamna shida (ikke noe problem), det blir helt sikkert bedre i morgen! Livsinnstillingen til folk her imponerer meg, de er utrolig optimistiske, selv om de vel ikke akkurat har noe særlig grunn til å være det. Av og til er det nesten så en stakkars nordmann kan bli litt irritert, for det er jo så urealistisk! Men det er samtidig en fantastisk måte å takle livet på, det er ikke snakk om å gi opp! To eksempler fra intervjuene vi har gjort her: Det er et faktum at bare 5% av alle som fullfører primary school fortsetter til secondary school. Men da jeg stilte spørsmålet til 7.klasse om hva de skulle gjøre neste år, svarte alle som en at de skulle begynne på secondary. Ei som forsker på ernæring hos mødre, og konsekvensene for spedbarns helse, hadde samme erfaring da hun spurte om hvor mange måltider mødrene spiste i løpet av den dag. De aller fleste svarte tre (som er mye her), og siden hun syntes det var litt rart fulgte hun opp med å spørre om hvor mange ganger de hadde spist i dag. Da svarte de fleste: en gang, men i morgen…

Etter sol kommer regn, og i morgen er det atter en ny dag. Så når dagene mine er litt tunge, arbeidet mitt går litt i bølgedaler, og jeg lurer på hvordan i all verden jeg skal komme videre, eller om jeg i det hele tatt kommer i mål med det jeg skal, så rusler jeg en tur i landsbyen, tar inn over meg livsvilkårene der og prøver å la meg smitte av litt tanzaniansk livsglede og optimisme.

Hamna shida, la det regne i strie strømmer!

Bilder fra Haydom

Regnbuen var utrolig klar i fargene og omkranset hele sykehuset. Jeg ble stående og beundre den lenge, bildet viser dessverre bare litt av den.

På tur rundt Haydomfjellet. En fin gåtur på i underkant av 1,5time, eller en joggetur på 45-50 minutter. Godt å bruke kroppen litt etter å ha brukt hodet hele dagen.

Utsikt mot mt. Hanang

Både nordmenn og afrikanere tar gjerne beina fatt, men mens nordmenn gjerne går tur, er føttene afrikanernes viktigste transportmiddel!

To flotte damer på utsiden av kirken.

Auksjon etter gudstjenesten på søndag. Her har det kommet inn noen egg, ei geit og noen kangaer i kollekt. Engasjementet er stort når de auksjoneres ut på kirkebakken etterpå!

Gjestehuset på Haydom, og en av mange geiter!

Geiter er ålreite dyr og krever ikke mye hverken av mat eller drikke. Spiser igrunnen det meste, og finner seg igrunnen til rette både i byen og på landet. I bakgrunnen her er utsikten fra Haydom over slettelandskapet rundt. Selv om det ser helt flatt ut er vi faktisk 1800moh, og det merkes godt på pusten på joggeturer og fotballkamper.

Marked en gang i måneden, litt utenfor Haydom. Det samler folk fra hele området til salg, kjøp, god mat og drikke og utveksling av nyheter og sladder siden sist! Morsomt å ha vært med på, selv om vi kanskje var mest tilskuere. Fikk kjøpt noen fine kangaer og masaitepper da.



Denne jenta holdt godt fast i meg hele dagen. Det viste seg i ettertid at moren hennes lå på sykehuset, og hun brukte nok mitt selskap til å få et lite avbrekk i en ellers trist hverdag. Hun snakket ikke et ord engelsk, så swahilien min ble utfordret til det ytterste! Kunne jo ikke gå rundt å leie på ei jente i mange timer uten å si noenting!

Mt. Hanang og skolebesøk

Nå er det nesten to uker siden jeg kom til Haydom, og kanskje er det på tide med en liten oppdatering. Jeg har brukt mye tid disse ukene på å bli kjent og finne ut av hva og hvordan, det er ikke så lett å dele ufordøyde inntrykk på bloggen, og kanskej er det ikke så lurt heller;) I dag er det søndag og hviledag i ordets rette forstand. Jeg har en travel uke bak meg med masse intervjuer med skoleelever og kroppen min kjenner at jeg klatret 14oo høydemeter i går for å nå toppen av Mt. Hanang!

Jeg fikk med andre ord tak i tolk på mandag, og etter litt innkjøringsproblemer fungerer det helt greit. Det er ikke alt som blir oversatt hverken av spørsmål eller svar, men forhåpentligvis nok til at jeg kan bruke det i oppgava mi. Jeg er også veldig glad for at jeg bestemte meg for å bruke båndopptaker, for det gjør jo at jeg kan la noen andre, som er litt mer flytende i engelsk enn tolken min, og litt mer flytende i swahili enn meg, høre på intervjuene mine og dobbeltsjekke innholdet. Jeg har sålangt intervjuet 25 6.klassinger i alderen 11-21 år! 6. klasse består av ca 90 elever, som undervises av en lærer og er i et klasserom fordi skolen ikke har rom nok til å dele gruppa. Litt andre forhold enn jeg er vant til kan du si! Likevel føler jeg meg lett hjemme når jeg kommer inn i et klasserom, og ikke minst hos 6.klasse. Både lærere og elever har tatt veldig godt i mot meg, og hjulpet meg så godt de kan med det jeg skal gjøre. Tror de synes undersøkelsene mine er både veldig spennende og veldig rare, og lærerene er veldig nysgjerrige på hva elevene deres forteller, hehe.


I går var jeg på toppen av Mt Hanang, som er Tanzanias 4. høyeste fjell, 3450 m.o.h. Det er det høyeste fjellet jeg har vært på toppen av, og høyt nok til at man merker at lufta ble tynnere og at det var tyngre å puste. Det var dessverre mye tåke på toppen og ingen utsikt, men skydekket lettet litt lenger nede, slik at vi både kunne se fjellet vi hadde vært på og litt utsikt over slettelandet rundt fjellet. Turen opp var likevel flott og det føltes veldig godt å være ute på tur igjen. Det var en ganske tøff stigning, 14oo høydemeter på 4,5 timer merkes, og turen nedover var nesten like slitsom fordi det var så bratt og så mye grus og løse steiner. Så da vi sto på bunnen og kikket opp var vi nokså stolte av oss selv!



Så til alle dere som jeg vanligvis har kontakt med på facebook. Den siden er nå dessverre stengt herfra for å begrense trafikken på internett. Jeg forstår forsåvidt tankegangen, for de har jo først og fremst internett her for å bruke det i jobb på sykehuset, og alt går fryktelig treigt her de dagene mange er logget på, men kjedelig likevel, mister en sosial møteplass! Tusen takk for mail og kommentarer på blogg og facebook:) Det varmer å vite at dere ikke har glemt meg helt:) Og jeg synes det er kjempekoselig å lese om helt hverdagslige ting som foregår i Norge, så ikke vær redd for at dere kjeder meg med småting!

Noen glimt fra dagene i Dar es Salaam

Endelig på Haydom

Trsdag ettermiddag rullet landcruiseren inn på Haydom med meg og 15 andre ombord. Utrolig hvor mange det går an å få plass til. Det var godt å strekke på beina etter å ha sittet fastklemt i 7 timer. Men det var en fin tur: Veien var bedre enn jeg frykta, sjåføren kjørte bra, og ingen brake-downs underveis heller. Men dette er virkelig langt ute på landsbygda. Det var langt mellom husa, og enda lenger mellom bilene før vi plutselig kom inn til Haydom-landsby. Det er fortsatt flere geiter enn biler i veien, men her er det likevel et yrende liv. Landsbyen som har grodd opp rundt sykehuset består av 20 000 mennesker, og her er det både skoler, kirke og butikker, som riktignok ikke har det helt store utvalget, men det er jo strengt tatt ikke så mye man trenger her heller. Fasinerende at det går an å drive sykehus her ute, og minst like fasinerende at vi har både internett og mobiltelefondekkning. Jeg har hørt om Haydom omtrent så lenge jeg kan huske, så det er veldig rart å plutselig være her. For de som ikke har hørt så mye om Haydom anbefaler jeg hjemmesidene deres. Jeg ble iallefall veldig imponert over å lese om alt som foregår her.

Det har tatt noen dager å bli kjent her, og få kontakt med de jeg trenger å snakke med. Alle her er veldig hjelpsomme og hyggelige, men også fryktelig travle. Så jeg har vært litt frustrert over at jeg bare henger rundt her. Har blitt kjent med et par koselige misjonær-pensjonist-damer da! Og de har jo tid. Også snakker de en enkel swahili med norsk aksent som jeg forstår overraskende mye av, utrolig kult! I dag hadde jeg første besøket på barneskolen, ser fram til å komme tilbake og starte intervjuene på mandag. Da håper jeg at jeg har fått tak i en tolk også, ellers stopper det meste opp igjen...