Endelig på Haydom

Trsdag ettermiddag rullet landcruiseren inn på Haydom med meg og 15 andre ombord. Utrolig hvor mange det går an å få plass til. Det var godt å strekke på beina etter å ha sittet fastklemt i 7 timer. Men det var en fin tur: Veien var bedre enn jeg frykta, sjåføren kjørte bra, og ingen brake-downs underveis heller. Men dette er virkelig langt ute på landsbygda. Det var langt mellom husa, og enda lenger mellom bilene før vi plutselig kom inn til Haydom-landsby. Det er fortsatt flere geiter enn biler i veien, men her er det likevel et yrende liv. Landsbyen som har grodd opp rundt sykehuset består av 20 000 mennesker, og her er det både skoler, kirke og butikker, som riktignok ikke har det helt store utvalget, men det er jo strengt tatt ikke så mye man trenger her heller. Fasinerende at det går an å drive sykehus her ute, og minst like fasinerende at vi har både internett og mobiltelefondekkning. Jeg har hørt om Haydom omtrent så lenge jeg kan huske, så det er veldig rart å plutselig være her. For de som ikke har hørt så mye om Haydom anbefaler jeg hjemmesidene deres. Jeg ble iallefall veldig imponert over å lese om alt som foregår her.

Det har tatt noen dager å bli kjent her, og få kontakt med de jeg trenger å snakke med. Alle her er veldig hjelpsomme og hyggelige, men også fryktelig travle. Så jeg har vært litt frustrert over at jeg bare henger rundt her. Har blitt kjent med et par koselige misjonær-pensjonist-damer da! Og de har jo tid. Også snakker de en enkel swahili med norsk aksent som jeg forstår overraskende mye av, utrolig kult! I dag hadde jeg første besøket på barneskolen, ser fram til å komme tilbake og starte intervjuene på mandag. Da håper jeg at jeg har fått tak i en tolk også, ellers stopper det meste opp igjen...