Mbale

Etter å ha tilbrakt tre uker i travle, støyete og støvete Kampala gledet jeg meg til ei uke på landsbygda. Det vil si, Mbale er Ugandas tredje største by, men vi skulle tilbringe mesteparten av tida i landsbyene omkring. Dette har også vært min første uke med feltarbeid, og det var jo spennende i seg selv. Det er tross alt ikke mer enn en måned til jeg er overlatt til meg selv, for å gjøre undersøkelser til oppgaven min. Vi bodde og spiste på internatet til the School of Hygiene. Ironisk nok kunne hele skolen trengt både en grundig vask og noen strøk med malingskosten. For ikke å snakke om at vi manglet vann deler av tida!

Uganda er et frodig og vakkert land. Små gårdsbruk er spredd utover grønne åskammer, og de små stiene og veiene som slynger seg oppover liene er dekket med rødbrun jord. Hver eneste mulige dyrkbare flekk er brukt. På et lite jordstykke kan du finne både bananplanter, bønner, kaffe, kassava, kål, jordnøtter, mango, pasjonsfrukt og tomater i skjønn forening. Ulempen med å dyrke opp absolutt all jord er selvfølgelig at det er lite skog igjen. For miljøstudenter betyr dette tap av biologisk mangfold, og færre skogområder som absorberer CO2, og for småbøndene betyr det vanskeligheter med å få tak i brensel, og problemer med jorderosjon. Alle virker enige om at flere trær er en god ide, men hvor skal de plantes når hver familie stort sett har en så liten åkerlapp at de selv i gode år ikke har mer enn akkurat nok til å fø alle som bor på gården? I landsbyene vi besøkte hadde de løst dette med å plante noen raskt voksende eukalyptustrær innimellom alt det andre som ble dyrket. På gårdstunene vandrer kuer og geiter rundt, og noe annet en svært frittgående høns finnes ikke.

Jeg har møtt så utrolig mange varme, smilende og imøtekommende mennesker og hørt på så mange drømmer og planer for framtida. Det er godt å se og høre at håpet er tilbake i et land som har vært herjet av borgerkrig i så mange år. Men jeg har også fått skildret en tøff hverdag der chicken poxs ikke bare er en barnesykdom, men en sykdom som tar livet av alle de fem hønsene familien eide, tørke i fjordårets sesong gjør at det er færre penger å kjøpe såkorn for i år, og dermed tilsvarende mindre avling og der skoleklasser på 100 elever per lærer i barneskolen ikke er uvanlig. Jeg har lært mye denne uka som jeg aldri kunne ha lest i en bok. Noe kunnskap må luktes, høres, sees og føles langt inn i hjertet.

Landsbyene vi besøkte ligger rett ved nasjonalparken Mt Elgon. Noen av oss bestemte oss for å bli igjen i Mbale-området for å gå noen turer. Vi fikk leid ei hytte som minnet om ei norsk tømmerkoie, og nattetemperaturene nærmet seg vel det dere har hjemme nå, og skogstur føler jeg meg jo også hjemme med. Men det er klart det blir litt annerledes å være i tropisk skog på 2500 høydemeter. Gøy å se enda en annerledes type landskap her, og veldig godt med en skikkelig tur, etter veldig mange stillesittende dager de andre ukene. Søndag morgen avsluttet vi turen med å gå fra hytta gjennom landsbyer og over jorder fram til hovedveien til Mbale. Vi var dagens attraksjon blant små og store som akkurat hadde startet morgenstellet. ”Mzungu, how are you?” og ”bye” tror jeg må være noe av de første ungene her lærer å si!

Bildene under sier forhåpentlig litt om hvor vakkert det er her, men det er ikke lett å fange alle inntrykkene med kameralinsa. Kampala møtte oss med øsende regn og trafikk-kaos søndag ettermiddag, og på hostellet vårt hadde resten av de ugandiske studentene akkurat flyttet inn, og musikk og rop fylte gangene igjen. Likevel var det godt å komme hit igjen også. Begynner jo å kjenne denne byen nå, og å komme tilbake til rommet mitt på Grand Hostel føles på et vis som å komme hjem.