Urolige dager i Kampala

På torsdag ble vi tidlig ferdig på skolen og gledet oss til å kunne bruke ettermiddagen på kafé Papp, en internett-kafé der vi kan bruke egen pc, og hastigheten på oppkoblingen er nesten som hjemme. Vi var fire jenter som ruslet bort i det krysset vi pleier å ta Matatu (minibuss) fra når vi skal til sentrum. Det står alltid en eller flere Matatuer klare i dette krysset og venter på passasjerer, men ikke denne dagen. Etter en liten stund kom det en mann bort til oss som snakket svært lite engelsk. Han sa:” Stay here, don’t go, clear?” Vi syntes i grunnen han var litt rar, og lurte litt på hvorfor han ville at vi skulle bli stående. Etter en stund begynte vi å reagere på at trafikken bare gikk en vei, bort fra sentrum, og heldigvis møtte vi en annen mann som kunne gi oss en mer detaljert forklaring på hvorfor vi ikke burde dra av gårde: Det hadde startet opptøyer i sentrum, og de spredde seg raskt i vår retning. Et halvt minutt etterpå var bevæpnet politi på plass, og vi skjønte at vi burde komme oss hjemover. Fortsatt hadde vi ikke helt forstått alvoret i situasjonen, så vi stoppet på en veldig lokal bar, rett ved hostellet vårt, satt oss ned og tok en øl. Plutselig hørte vi skudd rett i nærheten, og folk kom løpende nedover veien og inn i butikkene. Baren vi satt utenfor er egentlig en container, så vi sprang inn i den og eieren lukket døra. Heldigvis viste det seg at skuddene kom lenger borte fra enn vi først trodde, men vi ble fort enige om å komme oss hjem, og startet ringerunden slik at alle medstudentene våre skulle få beskjed om hva som foregikk.

Uganda er tradisjonelt delt inn i flere kongedømmer, der Baganda er det mest dominerende, og omfatter blant annet Kampala. I en situasjon der misnøyen med nasjonale styresmakter vokser, vokser også lojaliteten til tradisjonelle ledere, selv om disse egentlig ikke har noen politisk makt. Baganda kongen hadde annonsert en reise til ytterkanten av kongedømmet sitt. Der bor det mange som føler større tilhørighet til et annet kongedømme, så den Bagandiske kongen fikk beskjed om at han ikke var velkommen. I Kampala bor det mennesker fra alle etniske grupperinger, og på torsdag gikk både motstandere og tilhengere av den Bagandiske kongen ut i gatene for å vise hva de mente. Dessverre har de valgt å uttrykke meningene sine gjennom vold og ødeleggelser, og politi og militæret har gått inn bevæpnet med tåregass, køller og automatvåpen for å stoppe dem. Så langt vi vet, er det 12 mennesker drept og mange skadet i opptøyene. I tillegg har mange fått ødelagt butikkene taxiene og bodene sine. Det skumleste var at alt skjedde så fort, og på et tidspunkt da veldig mange sivile, som egentlig ikke hadde noe med opprøret å gjøre, var ute i byen. Fredag og lørdag var byen helt død. I de normalt overfylte gatene var det svært få biler, motorsykler og mennesker og de fleste butikkene var stengt. På vei hjem med bussen fra Entebbe på fredag kjørte vi gjennom tomme gater med rester fra rykende bål i veikryssene. Stemningen var spent, og det var liten tvil om at det eneste fornuftige var å holde seg inne på Hostellet den kvelden. Det store spørsmålet var derimot hvor lenge dette kom til å vare, og hvor lenge vi måtte regne med å holde oss innendørs. Lørdag morgen var det relativt rolig, og kongen hadde bestemt seg for å utsette reisen sin. Noen av oss benyttet sjansen til å sette kursen for et hotell med basseng, og planla å tilbringe dagen der. Det var en merkelig følelse å ligge ved en bassengkant og kose seg, mens skuddene smalt i gatene på utsiden, og jeg sendte noen tanker til de som ikke hadde muligheten til å lukke seg inne bak trygge murvegger. Et kraftig regnskyll var det som skulle til for å kjøle ned folkemengdene, så lørdag kveld var det rolig i gatene igjen. I dag søndag virker det som om byen begynner å vende tilbake til normalen. Jeg startet dagen i kirken på universitetsområdet. Det var godt å kunne være med å be for enhet og fred blant ugandere.